Schweizerstøverens opprinnelse i Norge

Det er fastslått at det i tidenes løp er kommet ganske mange schweizerstøvere til de skandinaviske land. I sveitsiske bøker er nevnt at der i midten av forrige århundre (dette er skrevet i 1982. red. anm) ble sendt adskillige schweizerstøvere både til Sverige og Norge. Noen av de første vi med sikkerhet vet er kommet til Norge er to som tilhørte regnskapsfører Bøe på Akershus. Det var omkring 1880. De var røde og hvite og jaget meget godt, men hadde et utslag og en jaktlyst som ikke egentlig passet så bra for eieren, idet denne på grunn av en skavank i hoften var mindre bevegelig. Bøe drev i noen grad oppdrett med disse hunder, og vi vet at to hannvalper havnet i Lier, og antakelig ble brukt til parring med tisper der. Raseren avl ble det således ikke.

Kronprins Gustav hadde i 1890 - årene en større meute Thurgauerstøvere. En av disse, "Jæger", var viden kjent som en fremragende jager. Vi har ikke kjennskap til om noen av disse thurgauere er brukt i avl.

Enkelte Luzernerstøvere ble enkeltvis importert i 1880 - 1890- årene. Heller ikke disse ble renavlet.

De schweizerstøvere vi har i vårt land idag nedstammer fra de hunder som godseier og skipsreder M. S. Sørensen fra Østfold importerte fra Sveits ved århundreskiftet. Den første var tispen Nettie N.J.H.S.B 473, som han fikk hit i 1901. William Sørensen har skrevet en meget interessant artikkel om sin fars første hunder. Den finnes i Norsk Harehundklubs tidsskrift for 1952, hefte III. Nettie var født i 1900, og var fallen etter Arno von Thusis og Nettie von Hauenstein, og var oppdrettet av Veraguth von Thusis.

Nettie var en særdeles edel tispe, litt under middels , hvit med rødgule tegninger, var godt behengt, hadde glatt, fint hårlag, og var i det hele en typisk schweizerstøver av det finere slag. Hennes første tur i skogen er beskrevet av oberstliutnant Sissener i 2. hefte av Norsk Kennel Klubs tidsskrift i 1902.

Senere importerte Sørensen er hannhund Waldi, også fra Veraguths kennel. Den var av landrasetypen, noe over middels størrelse og noe lang. Den var langhåret, og hadde et noe tungt hode, en i det hele uforedlet type. Sørensen importerte  denne hund, nettopp for å få stammen mer hårdfør, og ikke altfor edel. Den ble parret med Nettie sommeren 1902, hvoretter den ble skutt, da det viste seg at den led av bendelorm og av den grunn holdt seg pjusket og stygg.

Våren 1903 kjøpte Sørensen av major v. Bonstetten i Bern hannhunden Bello v. Burgedorf S.H.S.B 711. Den hadde 1. pr. og Ærespremie fra utstilling i Thun 1899, og var en særdeles vakker hund av utmerket type. Den ble dog ikke brukt meget i avlen, da den allerede i 1904 gikk gjennom isen på et tjern på Krokskogen og druknet. Den ble dog parret med Nettie og med Bellina 716, og begge parringer ga bra hvalpekull. I 1903 innførte Sørensen en ny god hannhund fra v. Bonstetten, nemlig Waldi v. Bellerive SHSB-2360 (norsk reg. nr. NJHSB-715). Den var premiert på prøve i Sveits og fikk flere høye utstillingspremier. Den var Norsk Kennel Klubs stamhund i flere år, og etterlot seg meget godt avkom.

I 1907 innførte Sørensen hannhunden Kuroki NJSB-2230. Den ble overtatt av Arne Christensen. Den var en meget vakker hund, noe høybeint og forholdsvis kort, med grovt og tett hårlag. Hodet var dog litt for langt og uten tilstrekkelig markert panneavsats (stopp). Den var en utmerket jakthund, hadde svært mål, og passet i det hele godt for norske forhold. Den har også etterlatt seg meget og godt avkom. 

Samtidig med Kuroki innførte Sørensen en 8 år gammel kullsøster av Bello v. Burgedorf, tispen Belline I Eidsvold, som ble overlatt til kammerherre Mathiesen. Den ble stammor til en del av Mathiesens schweizerstøvere. Den var noe lavstammet, med grovt hårlag og hale, men en hund av god type. Den hadde et svært mål og var en uslitelig jakthund med kollosal jaktlyst, kanskje noe løs på uttak, men ellers pålitelig.

Sommeren 1907 innførte Aug. Walle-Hansen fra v. Bonstetten en sønn av Waldi v. Bellerive etter dattersønn av Bello v. Burgedorf. Den het Admiral Togo SHSB 2909. Samtidig innførte godseier Boeck hannhunden Jibo. Ingen av disse har hatt noen betydning for avlen.

I 1912 innførte Herbert Plathe ruhårtispen Casablanca Bellerive SHSB 5152 (norsk reg. nr. NJHSB 1606) oppdrettet av v. Bonstetten. Blanca, som den ble kalt, var hvit med røde tegninger, hadde litt lang rygg og sporer (NB), men hadde ellers et edelt preg. Den kom senere til Fr. Krogh på Skarnes. Den var en enestående flink hund. Krogh brukte selv gjerne å uttale seg slik: "det var utrolige greier å gå på jakt med":

Omtrent samtidig innførte dir. Edv. Holthe hannhunden Radi. v. Richental, SHSB 3686. Den ble dog ikke anvendt i avlen. I november 1916 innførte grosserer P. Kjos tispen Bella (Mathys) SHSB 7612. Den var meget høyt premiert på utstilling i Bern 1914. Den var velbygget, med godt hårlag og gode labber. Den hadde et meget godt hode, med pene øyne og meget flotte ører.

Det er disse hunder som stort sett danner basis for den schweizerstøverstamme som vi har i dag.

I ”Harejegerens opslagsbok” utgitt i anledning Norsk Harehundklubs 40 års jubileum i 1942 kan det leses en nedtegning fra NKKs første jaktprøve for harehunder i Norge. Prøven ble avholdt ved Berger i Hurdal 19. – 21. oktober 1903, og det ble kun gitt bedømmelse uten premiering. Det deltok 7 hunder, hvorav 2 schweizere er omtalt i artikkelen over:

Schweizerstøver ”Tell” (e. Waldi og Nettie, N. J. H. S. B 473), f. sommeren 1902. Eier: M. S. Sørensen

”Endu ikke fuldt udviklet, men et emne med anlæg.”

Schweizerstøver ”Bello von Burgerdorf” S. H. S. B 2033, 4 år. Eier H. Plathe 

En haardfør og energisk hund, med stor jaktlyst, men løs. Et dybt kraftig maal.

Den alminnelige mening var at den avholdte prøven var meget interessant, og at jaktprøver var noe som burde opptas som et nødvendig ledd i arbeidet for utviklingen av våre harehundraser.